Det svinger veldig, og det hviler et større ansvar på de med makt enn på de maktesløse, mener daglig leder i Norske Konsertarrangører, Tone Østerdal. Foto: Ellen Lorenzen.
Det svinger veldig, og det hviler et større ansvar på de med makt enn på de maktesløse, mener daglig leder i Norske Konsertarrangører, Tone Østerdal. Foto: Ellen Lorenzen.

Skråblikk – Om motbakkeløp, fremtidstro og kunsten å møte motstand

22.01.2021

Tre uker inn i det nye året er det bare å erkjenne at 2021 foreløpig ikke er det fnugg bedre enn 2020. Alle er lei av korona, humøret svinger. Mange i kulturfeltet frykter fortsatt for jobbene sine og for livsverket sitt. Utmattelse, resignasjon og sinne møter meg på Teams, Zoom og i innboksen hver eneste dag. Men heldigvis også fremtidstro, pågangsmot og arbeidsglede. Det er strekk i feltet, både blant de med makt og blant de maktesløse.

Nyttårshelgen var deilig, i hvert fall en stund. Vi levde på en kollektiv bølge av tro på «nytt år, nye muligheter». Vi tillot oss selv å late som at alt skulle bli bedre nå, selv om vi innerst inne visste. Erna Solberg hadde den utakknemlige jobben med å dra oss ned i gjørma igjen, søndag 3. januar. For vi var selvsagt ikke ferdige med koronakrisen. Hun manet til (nok) et krafttak.

I musikkbransjen ble de nye innstrammingene møtt med et skuldertrekk. Her var det allerede mørkt. Vaksineoptimisme til tross, vi ser fortsatt ikke målstreken i motbakkeløpet som bransjen ufrivillig deltar i. Det har vært så mange lag av motstand. I stadig skiftende regler og smitteverntiltak. I vrimmelen av råd, anbefalinger, påbud og forbud. I seter med og uten feste i gulvet. I støtteordninger som ikke treffer. I penger som er der, men som likevel ikke kommer. I penger som var der, men som du aldri får igjen. I penger du burde hatt, men som noen andre fikk. I politikere som ikke forstår.

Den siste der er en favoritt, selvsagt. Det er deilig å ha noen å rette frustrasjonen mot, og politikerne står lagelig til. De har makten til å endre systemet. Ergo kan vi klage til dem når vi mener at systemet ikke fungerer. Noen av oss har til og med denne øvelsen som jobb, - å komme med kontinuerlige påminnelser om hva som kunne vært bedre. Akkurat som politikerne har som jobb å ta imot, og prøve å gjøre noe med de tingene som mange nok mener bør fikses.

Innimellom går det sånn passe. Denne uken har flere regjeringsmedlemmer fått tyn for hvordan de takler motstand. Året har nemlig ikke startet så bra for regjeringen heller. Opposisjonen driver et hardkjør på Stortinget, hvor det hagler med både flertallsvedtak, representantforslag og utfordrende spørsmål. Regjeringen er i ferd med å miste noe av styringsgrepet de har blitt vant til å ha i håndteringen av koronakrisen. Både Erna Solberg og Bent Høie har blitt anklaget for å furte og oppføre seg barnslig i retur. Da flertallet vedtok å bytte ut det nasjonale skjenkeforbudet med å la kommuner med lavt smittetrykk selv få bestemme skjenkepolitikken, gikk Høie så langt som til å implisere at det nå er Stortingets feil dersom smittetrykket øker. Et aldri så lite innslag av hersketeknikk, der altså.

Det var imidlertid kulturminister Abid Raja som dro den lengst denne uken, da han møtte Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen i Dagsnytt 18 for å diskutere kulturfeltets behov for forutsigbarhet og en plan for gjenåpning. Trettebergstuen er en erfaren kulturpolitiker som ikke står tilbake for å øve krass kritikk av regjeringen generelt og Abid Raja spesielt. Men det var ikke hennes atferd som vakte reaksjoner. For oss som så sendingen på TV var det tydelig at han himlet med øynene og tok av seg hodetelefonene under hennes innlegg, slik at han slapp å høre på henne.

Jeg nekter å tro at dette var et av øyeblikkene Abid Raja er stolt av som statsråd. For det var ikke oppførsel som er en kulturminister verdig. Særlig ikke en som har ansvar for en ytringsfrihetskommisjon, hvor et av fokusområdene er å engasjere til debatt, og se på trusler mot ytringsfriheten og hvordan vi kan styrke det offentlige ordskiftet. Fra et mellommenneskelig perspektiv er det imidlertid ikke vanskelig å forstå at motstand og press over tid også påvirker en statsråd. Han blir sikkert også drittlei.

Ingen bør tvile på Abid Rajas gode intensjoner for feltet. Han vil oss vel, og han har levert på en rekke punkter. Det er imidlertid ikke sånn at du kan hvile på det gode du har gjort når feltet fortsatt står i en dyp krise. Det hjelper ikke å si at du er på lag når ingen husker å ha sett deg på trening, og du ikke tar tatt ansvaret du lovte å ta for klubbkassa. Det paradoksale nå er dessuten at det vi har utfordret kulturministeren på er ikke å legge godt nok til rette for gjenåpning. Mannen som siden august i fjor ikke har gjort annet enn å mane oss til aktivitet. Alt vi ber om er en dialog med myndighetene om hvordan det faktisk skal kunne skje.

Nå virker det som om det endelig er bevegelse. Raja har sett maset vårt for det det virkelig er; fremtidsoptimisme. Et inderlig ønske om å få vende tilbake til det vi lever av og lever for, nemlig å samle folk rundt kulturopplevelser. Å få sveivet bransjen i gang igjen, på smittervernfaglig forsvarlig vis.

Så er vi nok fortsatt ikke der at alle greier å være like optimistiske hver dag. «Det svinger veldig» vil fortsatt være et vanlig svar når du spør en bransjekollega om hvordan hen har det. Det er fortsatt motstand igjen. Og når det kommer til å takle den så er det en gang sånn at det hviler et større ansvar på de med makt enn på de maktesløse.

 

Hilsen
Tone Østerdal
Daglig leder
Norske Konsertarrangører