Daglig leder i Norske Konsertarrangører, Tone Østerdal.
Daglig leder i Norske Konsertarrangører, Tone Østerdal.

Skråblikk: Grensen er nådd. Det er nok nå.

15.04.2021

Den siste uka har det tårnet seg opp for alvor. Den urimelige og systematiske forskjellsbehandlingen av kultur versus andre bransjer. Den skrikende avstanden mellom politikernes tilsynelatende gode intensjoner og systemene som svikter. Det som tidligere ville ha blitt oppfattet som «skuffende nyheter» går nå av som små bomber i kulturfeltet.     

Det startet med at Erna Solberg omsider la frem regjeringens gjenåpningsplan 7. april. Eller, plan og plan. I redegjørelsen sin for Stortinget kom statsministeren med flere forbehold enn jeg orket å telle. Planen er i beste fall en skisse. Og ja, forventningene var avmålte i utgangspunktet. Alle skjønner at det er tilnærmet umulig å spå fremtiden nå. Men vi hadde likevel forventinger om noe mer. Regjeringen har hele tiden lagt vekt på at barn og unge skal prioriteres først når en gradvis gjenåpning blir mulig. Dernest arbeidsplasser og næringsliv. Men hvilke arbeidsplasser? Hvilke næringer?

 

Til nå har arbeidsplassene i kulturfeltet vært systematisk nedprioritert. Det har vært snakket mye om dugnad, men aktørene i kulturfeltet har i praksis vært pålagt et næringsforbud. En større grad av differensiering, både mellom ulike arrangementer og mellom aktører i ulike bransjer, burde ha vært en helt sentral del av gjenåpningsplanen. Dessuten burde det ha blitt satt strek over praksisen med flate grenser for makskapasitet, der alle arrangementer har samme grense, uansett hvem som arrangerer og hvilke arealer arrangøren har til rådighet. Særlig sett i lys av at butikker får definere sine egne kapasitetstall.

 

Alle forstår at det er summen av tiltak som bidrar til å holde smittetallene i sjakk, og at myndighetenes hensikt er å begrense mobiliteten i befolkningen. Men hvorfor skal absolutt alle butikker og kjøpesentre få åpne før kulturaktørene? Det er vanskelig å tolke det på noen annen måte enn at regjeringen mener arbeidsplassene i varehandelen er viktigere enn arbeidsplassene i kulturfeltet. Men det er visst ikke alle som opplever det på samme måte. Etter at statsministeren hadde presentert gjenåpningsplanen, uttalte kulturministeren seg til Dagbladet, åpenbart stolt som en hane: «Gjennom hele regjeringens plan er kultur prioritert og nevnt allerede fra trinn én. Jeg er veldig misfornøyd med corona, men veldig fornøyd med å være kulturminister i en regjering som prioriterer kultur», sier Abid Raja.

 

Hva har jeg gått glipp av her, tenkte jeg først. Var det deler av gjenåpningsplanen jeg ikke hadde fått med meg? For la oss være ærlige, kjære kulturminister. Kultur er vel strengt tatt ikke nevnt én eneste gang i gjenåpningsplanen. Arrangementer er. Og dessuten er det slik at på tre av fire trinn er arrangementene nevnt i forbindelse med skuffende nyheter.

 

På trinn én og to forventes vi å klappe i hendene over å få lov til å arrangere for henholdsvis 100 og 200 innendørs, selv om vi vet at de profesjonelle kulturarrangørene kan håndtere betydelig høyere tall og samtidig ivareta smittevernet. Det er fortsatt slik at forsvinnende få smittetilfeller kan spores til deres arrangementer. Og ute i Europa rapporteres det om trygg gjennomføring av testarrangement etter testarrangement uten økt smitterisiko. «Data foran dato», sa Solberg i presentasjonen av gjenåpningsplanen, og kopierte sin kollega i Storbritannia. Men hun er åpenbart ikke så opptatt av data knyttet til arrangementer, da.  

  

I trinn én må vi attpåtil fortsatt forholde oss til helt uforholdsmessige regler som at arrangementer bare kan avholdes dersom de samler personer fra én kommune, og krav om matservering ved skjenking.


Antydning til lyspunkt kommer ikke før i planens tredje trinn. Det er svært positivt at regjeringen har lyttet til bransjen og her vil vurdere arrangementer ut fra eventuell bruk av hurtigtester og koronasertifikat. Nå haster det med å komme i gang med planleggingen av hvordan dette skal kunne løses i praksis. Her er det mye jobb igjen, og lite tid. 


Så er det skuffende at regjeringen nok en gang fortsatt skyver de store arrangementene foran seg i trinn fire. Alle de andre punktene på dette trinnet beskrives med forbehold som at det «vil kunne være». Bare ikke punktet om arrangementer, der slås det fast: «Det vil fortsatt være antallsbegrensinger knyttet til store offentlige arrangementer». Likevel beskriver altså regjeringen dette trinnet som at Norge vil være tilbake til noe som er «tilnærmet normalt». Det er ikke bare skuffende, i grunn. Det er hjerteskjærende.

 

Vi vet at det bare er gjennom å komme tilbake til normalkapasitet at musikkbransjen virkelig kan begynne å helbrede seg selv. Først når vi får i gang de vante pengestrømmene mellom leddene i næringskjeden vil det være håp om å få alle tilbake i stående. Akkurat nå sleper aktørene seg i beste fall bortover bakken. Noen av dem på kunstig life support i form av koronastøtteordningene underlagt Kulturdepartementet. Stadig flere må klare seg uten.

 

Kulturdepartementet synes nemlig å ha funnet ut at det 13 måneder inn i krisen er en god idé å stramme inn koronastøtteordningene. Først stimuleringsordningen, nå også kompensasjonsordningen. I tillegg kommer ordningene mange måneder for sent, til tross for at pengene er bevilget av Stortinget for lengst. Tilskuddsordningen for frivillige kulturaktører for perioden januar-juni er skissert å bli søkbar i juni. Det er hårreisende.    

 

Og nå får departementet også drahjelp av Kulturrådet, som finner opp kriterier litt sånn etter hvert i saksbehandlingen. Skjønnsmessig vurdering, kaller de det. Vel, det eksploderte da også skjønnsmessig i bransjen da vedtakene fra den første tildelingsrunden for stimuleringsordningen ble offentliggjort 10. april. Én ting var at bare halvparten av søknadene ble innvilget. Det som virkelig gjorde det problematisk, var at arrangementer som oppfylte kriteriene i forskriften og faktisk var gjennomført også fikk avslag. 

 

Det ble plutselig veldig tydelig hvorfor det å stimulere seg tilbake i tid har fremstått som en dårlig idé. Det er for så vidt helt streit at ikke alle kan få, men det kan ikke bli klart etterpå. Når kulturministeren har gjort å stimulere til aktivitet til sitt prestisjeprosjekt, og gjentatte ganger har oppfordret arrangørene helt eksplisitt til å planlegge og gjennomføre, så blir det helt uholdbart at en flere måneder forsinket ordning ikke leverer. Stavanger Aftenblad oppsummerte det ganske presist som tidenes kulturpolitisk skandale, og kulturministeren har da også fremstått ganske spak i dagene etterpå. Kulturdepartementets forklaring på hvordan vi alle har havnet i denne situasjonen er i beste fall syltynn.

 

Nå sies det at Kulturdepartementet «jobber intenst med å finne en løsning». Det er ikke et øyeblikk for tidlig. Jeg tror ikke de forstår hva den departementspåførte belastningen koster for aktørene som allerede har kjempet for jobbene sine i 13 måneder. Det er nok nå.