#

Plan for en trygg gjenåpning av kulturlivet

11.02.2021

Norske Konsertarrangørers innspill til Familie- og kulturkomiteen til representantforslag 93 S (2020-2021) – om gjenåpning av kulturlivet. 

 

Ingen vet når det kan skje, men alle vet at det skal skje: Vi skal tilbake til et kunst- og kulturliv som syder av aktivitet. Enn så lenge handler det ikke om når vi vil åpne, men om når der er trygt å åpne. Tiden og innsatsen frem til da må vi disponere klokt, for kunstnerne og kulturarbeiderne er slitne nå.

Kulturdepartementet har gitt Norsk kulturråd og Norsk filminstitutt (NFI) i oppdrag å utarbeide en langsiktig gjenåpningsplan for kultursektoren. I oppdraget heter det:

Planen bør gi anbefalinger til innretning på/ disponering av statlige virkemidler for å stimulere til aktivitet og måloppnåelse i den nasjonale kulturpolitikken. Oppdraget forutsetter dialog med helsemyndighetene og kultursektoren.

Nå gjenstår det å se hvilke tiltak Kulturrådet og NFI faktisk foreslår, men fokuset og ordlyden i oppdraget gir grunn til bekymring. Misforstå oss rett; Det er naturlig at Kulturdepartementet har fokus på tiltak som skal bidra til måloppnåelse i den nasjonale kulturpolitikken. Men dette vil være langt fra nok hvis en gjenåpningsplan skal sørge for at vi har et bredt og mangfoldig kulturliv å komme tilbake til etter koronakrisen.

Derfor støtter vi helhjertet opp om representantforslagets intensjon om å ansvarliggjøre regjeringen i arbeidet med å utarbeide en plan for gjenåpning av kulturlivet. Hvis vi ser til Nederland er statens gjenåpningsprosjekt for kultur- og idrettssektoren forankret i fire departementer - kultur, helse, finans og justis - samt i hele bredden av sektoren. Andre departementers virkemidler er så langt vi kan se ikke nevnt i oppdragsbrevet fra Kulturdepartementet, foruten en henvisning til at oppdraget forutsetter dialog med helsemyndighetene. Det holder rett og slett ikke.

Vi trenger at alle relevante departementer engasjerer seg i og forplikter seg til planen om gjenåpning av kulturlivet, og går inn med det de kan av virkemidler.

Vi står i en dyp krise. Dette er ikke tiden for å gå seg bort i vyer om måloppnåelse i kulturpolitikken. De samfunnsmessige tapene vil ramme så mye bredere enn det, både samfunnsøkonomisk og med tanke på folkehelsen. Vi snakker om kompetanseflukt og varige tap av arbeidsplasser. Om generasjoner av unge som lar være å engasjere seg i kultur, idrett og frivillighet, og ergo samfunnsliv. Om langsiktige konsekvenser som vil påvirke kunstproduksjonen i mange år fremover. Om en landsdekkende og mangfoldig infrastruktur av arrangører og visningsarenaer som forvitrer.

I sum svekker det ytringsmangfoldet, folks evne til kritisk refleksjon og, i siste instans, demokratiet.

Aktørene i kulturlivet har måttet venne seg til at de alltid er først i rekken når innstramminger gjøres, og sist i rekken når det kan løses opp på tiltakene igjen. De har blitt manet til «dugnad» og «krafttak», samtidig som de har blitt rammet av uforståelige tiltak og regelverk som ikke en gang er forankret i plausible, faglige begrunnelser (hørte jeg noen si «fastmonterte»?). Det aller første steget i en gjenåpningsplan bør være å gjøre noe med denne praksisen. Slutt med å si at kulturlivet vil være det siste som blir åpnet igjen. Det trenger nemlig ikke å være eller bli sånn!

Nøkkelen til en full gjenåpning av kulturlivet er å komme tilbake til større publikumsarrangementer. Først når det skjer kan kulturlivet for alvor starte på veien ut av krisen. Derfor er det avgjørende at helsemyndighetene og de relevante aktørene i kulturlivet så snart som mulig setter seg ned og diskuterer hva som skal være premissene eller parameterne for gjenåpning. Dette handler i første rekke om «harde faktorer» som vaksinasjonsgrad i befolkningen, bruk av vaksinasjonspass, hvordan vaksinene fungerer med tanke på smitte og varighet, sykdomsbildet i samfunnet, ulike testmetoder og en rekke smittevernfaglige tiltak knyttet til arrangementene i seg selv.

Smitteverntiltak, påbud og forbuds legitimitet er avhengig av god forankring, både smittevernfaglig og arrangements- og sikkerhetsfaglig. Da må kulturlivet tas med på råd. Jeg har sagt dette uendelig mange ganger; de profesjonelle arrangørene i kulturlivet er verdensmestere i publikumshåndtering og trygge arrangementer. Også nå. Myndighetene må ta kulturlivets faglighet og ansvarlighet på alvor.

Når vi sammen har kommet frem til hva som skal være premissene for gjenåpning, må vi bredde ut samarbeidet og jobbe videre med en gjenåpningsstrategi. Alle forventer en gradvis gjenåpning. Så hva skal til i de ulike fasene? Hvilke virkemidler har vi til rådighet? Det er svaret på disse spørsmålene som kan gi kulturlivet en nødvendig grad av forutsigbarhet i månedene fremover.

Og så må vi ikke glemme at mens vi venter på gjenåpningen så blør store deler av kulturlivet, og musikkbransjen aller mest. Derfor trenger vi snarlige avklaringer på hvordan virkemiddelmiksen vil se ut for 2021. Det er kritisk at ingen av koronastøtteordningene som skal være spesielt innrettet mot aktørene i kulturlivet er søkbare i skrivende stund.

Den varslede stimuleringsordningen er vel og bra, men den vil ikke være til hjelp for alle. Derfor er vi svært glade for signalet om at regjeringen nå ser på en ordning for festivalene og arrangørene med de virkelig store scenene, men innrettingen vil være avgjørende for effekten ordningen kan få. Det er også viktig at vi får på plass en kompensasjonsordning så raskt som overhodet mulig. Situasjonen er prekær for de som nå har måttet innstille aktiviteten og permittere ansatte – igjen.

I alt dette er det sentrale premisset dialog mellom myndighetene og kulturlivet. Reell dialog. Hittil i håndteringen av koronakrisen har dette vært en mangelvare. Vi har sporadisk blitt tatt med på råd. Og at aktørene i kulturlivet får komme med innspill er bra. Men så lenge innspillene ikke følges opp av en samtale så er det ikke dialog, da er det bare seriemonolog.

Det er avgjørende for en vellykket prosess med en gjenåpningsplan at det etableres en rekke arbeids- og/eller referansegrupper for de ulike delene av kulturlivet, hvor en reell representasjon ivaretas. Her bør det legges opp til ulike løp for institusjonsfeltet versus det frie feltet, og til at kulturnæringene ivaretas spesielt. Trepartssamarbeidet bør være grunnpilaren, og bransjeorganisasjonene bør sitte i førersetet og sørge for bred representasjon innenfor sine respektive grupperinger. Myndighetene har (dessverre) ikke nødvendig innsikt i bransjene til å kunne ivareta dette på en god nok måte.

Først gjennom en vellykket planprosess vil vi kunne lykkes med å skape størst mulig forutsigbarhet, - og ikke bare til pandemien er over, men til krisen i kulturlivet er over.