#

Hva skjer egentlig i Arrangør-Norge? Skråblikk fra Tone

08.05.2019

Ja, vi vet at det å rapportere av statistikk kan oppleves som et herk, men vi trenger å vite hva vi har å jobbe med. Hvordan skal vi ellers kunne drive godt interessepolitisk arbeid på vegne av arrangørfeltet, eller forvente at politikerne kommer med tiltak som treffer? Jeg slår herved et slag for kollektiv innsats og en kunnskapsbasert kulturpolitikk.     

Det har vært mye snakk om kunnskapsbasert kulturpolitikk i det siste. Og det skulle bare mangle, kan man si – for hva er alternativet? En følelses- og synsebasert kulturpolitikk? En trynefaktorbasert kulturpolitikk? En-politiker-hilser-hjem-basert kulturpolitikk? Vi kommer ikke bort fra at alt dette forekommer fra tid til annen. Og det er kanskje ikke så rart, for alle synes å være enige om at vi har for lite kunnskap om mekanismene som utspiller seg i kunst- og kulturfeltet. I tillegg er den kunnskapen vi faktisk har ofte for dårlig systematisert, gjort kjent og brukt. Det er en kollektiv utfordring for hele feltet. 

Kulturmeldingen har et eget kapittel om kunnskapsbasert kulturpolitikk, hvor én av prioriteringene handler om å sikre tilfang av relevant statistikk av høy kvalitet. Målet er å treffe bedre med innrettingen av både kulturpolitikk og forvaltning, og å vite mer om hvordan tiltak og virkemidler fungerer. Dette målet understøttes av Familie- og kulturkomiteen på Stortinget, som denne uken la fram sin innstilling til kulturmeldingen. Det er foreløpig uklart hvordan dette skal sikres i praksis, men vi som utgjør interesse- og kompetanseorganisasjonene på musikkfeltet har bestemt oss for ikke å sitte og vente. Derfor har vi på eget initiativ satt i gang arbeidet med en nasjonal arrangørstatistikk, og innsamling av data for 2018 pågår nå.   

Senere i år kommer det en arrangørutredning, utarbeidet av Telemarksforskning på oppdrag fra Kulturrådet. Her inngår tall fra tidligere års arrangørstatistikk, og vi er sikre på at dette kommer til å bli en interessant publikasjon om det å være konsertarrangør i Norge i dag. Samtidig er det et problem at datamaterialet er såpass ufullstendig at det på noen områder ikke har vært mulig for forskerne å trekke ut valide konklusjoner. Arrangørutredningen blir altså ikke så god som den kunne ha blitt.      

Poenget her er ikke å rette pekefingeren mot noen. Datainnsamling er krevende for alle involverte, særlig når vi ut fra ressurshensyn må ty til standardiserte og mindre optimale løsninger. Og la oss være ærlige: Datainnsamling og rapportering av statistikk kan også være grufullt kjedelig. Men kan vi greie å la oss motivere av alt vi har å vinne på å vite mer om hvem vi er og hva vi står for? God og oppdatert statistikk fra medlemsmassen er avgjørende for at vi i NKA skal kunne drive et effektivt og kunnskapsbasert interessepolitisk arbeid. Uten tall på hva medlemmene våre og arrangørfeltet ellers representerer er det vanskelig å nå gjennom hos politikere, offentlige myndigheter og andre beslutningstakere. Det første alle politikere, journalister og andre forståsegpåere spør om når de tilnærmer seg arrangørfeltet er:

  • hvor mange festivaler og spillesteder finnes det her til lands?
  • hvor mange konserter arrangeres hvert år?
  • hvor mange er publikum?
  • hvor mange arbeidsplasser representerer arrangørene?
  • hvor mange jobber frivillig?
  • hvor stor er omsetningen i arrangørfeltet?
  • og så videre, og så videre...

 Og vet dere hva? Det er rett og slett skikkelig flaut at vi ikke kan svare.